Salt til maten?

Hadde Askerbøringene salt til maten? Spørsmålet er relevant, for trolig mer enn tusen år tilbake i tid og kanskje tidligere, begynte de produksjon av salt fra Oslofjorden.
En av dem vi har intervjuet er tidligere leder av Asker og Bærum historielag, Jan Martin Larsen. Han har interessert seg for dette temaet og hentet inn mye kunnskap om lokalhistorien.

Hvis du vil høre programmet om saltproduksjonen og -trafikken her i Asker, kan du gå inn på lenken:
https://winetravels.one/onewebmedia/SaltTilMaten.mp3

For tre-fire hundre år siden stod det både en saltbu
og en kalkovn her nede. Det er ikke mye vi ser til
det i dag.

I Jan Martin Larsens artikkel i Historielagets årbok finner vi at det var en betydelig saltproduksjon noen steder langs kysten av Norge. Likevel er virksomheten lite påaktet hos norske arkeologer og historikere, forteller han. Det finnes svært få vitenskapelig basert beskrivelse av saltproduksjonens historie i vårt land, og arkeologer har heller ikke forsøkt å finne noe saltproduksjonsanlegg, verken Vi har ingen konkrete opplysninger om når de begynte å produsere salt i Norge, men det er lite sannsynlig at starten ligger svært mange hundre år etter England og andre områder langs Nordsjøen. Vi kan bare gjette at det skjedde for ca. 2000 år siden så lenge det ikke er utført arkeologiske undersøkelser. 1000 år senere er det mange kilder som viser at saltproduksjon er en vel etablert virksomhet.

Kildene

Det finnes noen historiske kilder, selv om det er få.
I Fritjof Frøknes saga, kap. 5, kommer Fritjof til kong Rings gård og gir seg ut for å være saltsyder. Kongen far øye på at han har en stor armring av gull. Det røper Fritjof, og kongen sier at han må ha laget salt lenge for å bli eier av ringen!
I Eigil Skallagrimssons saga med handling fra 900-tallet står det i kap. 4: «I alle fylker tilegnet kong Harald (Hårfagre) seg all odel og alt land (bygd og ubygd), også sjøene og vannene, og alle bønder skulle være hans leilendinger, også de som arbeider i skogene, og saltkarer og alle veidemenn».

Saltproduksjon i indre Oslofjord

Opp denne veien til Syverstad gård ble saltet fraktet
før det deretter ble tatt på gamle veifar inn i Vestmarka.

Skattematrikkelen 164 7 forteller om saltvirksomheten. På 1640-tallet startet en reform av skattesystemet i Norge. Som tidligere ble den enkelte gård hovedfundamentet i skattleggingen på landet, men fordelingen skulle bli enklere og mer rettferdig - og gi staten (=kongen) større inntekter. Som grunnlag for dette ble Skattematrikkelen 1647 etablert med opplysning om hver gårds eier, bruker og landskyld.
Noen få av gårdene som er regnet med som saltgårder, har delt skyld, noe i salt og noe i andre varer, men bare saltskylda er regnet med her. I Rygge er landskylda ikke oppgitt i 1647 for de gårdene som var adelsgods. Vi har derfor supplert med tall fra skatteregnskap i 1666.
Det er viktig å understreke at landskylda i salt som er angitt for de enkelte bygdene i tabellen ovenfor ikke sier noe om hvor mye salt som ble produsert i 164 7. Salt ble brukt til mye mer enn å betale landskyld med. Det kommer vi tilbake til nedenfor.
Selv bygder som ikke hadde kystlinje hadde likevel slatproduksjon. Hovedsognet Ås grenset ikke til Oslofjorden, men saltgårdene der må ha hatt andeler i saltbuer i annekset Frogn.

Hvor lå saltbuene?

I Asker var det seks saltbuer (Kilde: Wikipedia)

Det må ha vært et stort antall saltbuer langs strendene i indre Oslofjord. Forfatteren av Askerboka, Halvard Torgersen sen., kastet i 1917 fram den tanken at de mange navnene langs kysten som har ild (eld) som forstavelse kunne være et minne fra saltsydingens tid. I en mørk vinter uten andre lyskilder, måtte saltbuene gjøre inntrykk. Navnet Elda som professor i historie og stedsnavngransker Oluf Rygh antok var navnet på en liten bekk, tenkte Torgersen seg kunne være navnet på Askerkysten der saltbuene sør for Holmsbuene (Holmen) lå, bl.a. i Leangen. Trekker vi den tanken lenger og lar Elda også omfatte de to saltbuene i Vollen/ Arnestad, så kunne neset og gården Elnes markerere sørenden av Elda.

I Asker er det dokumentert seks saltbuer på 1600-tallet. De blir nærmere beskrevet senere. De seks hadde tilstrekkelig kapasitet på 1600-tallet. Hvis kapasiteten var representativ for hele området i indre Oslofjord, kommer vi fram til antall saltbuer som vist i tabellen nedenfor. Alt tyder på at produksjonen var vesentlig større før svartedauden, og antall saltbuer kan da ha vært større eller hver saltbu kan ha hatt flere panner.

Omkring år 1700 tok saltkokingen i Asker slutt. I skifte på Nes i 1705 er gårdens andel i saltkjelen på Holmen regnet med i boets aktiva, men det opplyses at den ikke har vært i bruk de siste åtte år. Saltbruket på Arnestad var nedlagt i 1706. Salt fra Sør-Europa var bedre og billigere enn det norske. 

Distribusjon

Opp fra kysten, forbi Semsvannet og inn i Vest-
marka gikk Saltveien (kilde: Wikipedia)

Saltet fra Oslofjorden ble levert til folk inne i landet. Før vi fikk veier og jernbaner var vannveiene de beste transportårene både sommer og vinter. De som bodde i innlandet hadde bl.a. jern produsert av myrmalm å gi i bytte for saltet. Det er store jernvinneanlegg både i Hallingdal og nord for Randsfjorden (Dokkfløy). Saltet ble også solgt direkte til forbruker.
I vår programserie skal vi følge Saltveien fra kysten av Askerlandet og inn i Vestmarka.

(Kilde: Jan Martin Larsen i intervju og Asker og Bærum historielag, Årbok 2013)