torsdag 23. juni 2022

De svarte årene

Skaugum fotografert etter krigen.
(Foto: Asker bibliotek/Lokalsamlingen)

De svarte årene har vi kalt denne artikkelen. Det var Askers prest og lokalhistoriker Hans Christen Mamen som brukte tittelen Den svarte dagen på det innledende kapittelet i sin bok Asker under okkupasjonen.
Som vi ser andre steder i dag, blir land andre steder i Europa også forsøkt tatt med vold av større naboland.
I 1940 valset den tyske okkupasjonsmakten over Norge.
Men den norske folkeviljen klarte ikke okkupasjonsmakten å knekke. Mange snek seg til å høre på radiosendinger fra London. Noen bistod jøder med å flykte til Sverige, andre deltok på ulike vis i arbeidet knyttet til motstandsbevegelsen Hjemmestyrkene og Milorg.

Gå inn på lenken under og lytt på programmet:

https://winetravels.one/onewebmedia/AskerKrigen-1.mp3


Oscarsborg under flyangrep 9. april 1940
(Foto: Lokalhistoriewiki/ukjent norsk soldat)
Vi hadde altså ikke mange militær-strategiske installasjoner i Asker, men bare drøyt to mil vekk hadde vi Drøbaksundet og Oscarsborg. Jeg har spurt meg selv hva tenkte Askerbøringene da de våknet opp om morgenen den niende april og hørte en voldsom torden ute i Oslofjorden ved Drøbak?
Det finnes få nedskrevne beretninger om det. Men hvis du begynner å lete, kan vi finne noe. Våre viktigste kilder har vært Asker og Bærum historielag sine årbøker, Hans Christen Mamen og Karl Nilsen sine bøker.
I dette programmet har vi forsøkt å få med noe av det bygdas befolkning tenkte.


Skaugum under krigen

Det gikk ofte hardt for seg  når Josef Terboven
ville feste. Mange fryktet at det ville sette spor
på Skaugum. (Foto: Riksarkivet) 
Den norske hær kapitulerte den 10. juni. Det skulle bare gå noen dager før den øverste tyske myndighetsperson – faktisk han som bestemte over Norge – tok bopel i kronprins Olavs bolig på Skaugum.
Josef Terboven syntes den kongelige bolig passet godt. Dessuten trengte han et kontor og han mente at Stortingsbygningen var stor nok for ham.
Men det stoppet ikke med det, og vi skal i dette programmet se nærmere på Skaugum under de fem okkupasjonsårene og det som skjedde der.
Vi har også møtt og tatt en prat med en som har sett litt nærmere på personen Josef Terboven.
Harald Søgaard Djupvik på Hvalstad stasjon.

Foruten å disponere en luksus-Mercedes (Mercedes-Benz 540K), ønsket Terboven også kongens jernbanevogn for reiser rundt i Norge. Den fikk han aldri, men et luksus-tog ble det, forteller Harald Søgaard Djupvik.

Men kongens salongvogn fikk han faktisk aldri tak i; da noen jøssingtro arbeidere i NSB fraktet den til et verksted i Trondheim, etter at kongen selv hadde brukt den på flukten, og kom hele tiden opp med nye påskudd om ting som var gått i stykker og måtte repareres. Til slutt ble Terboven så fortørnet og utålmodig at han forlangte en bevilling på 100 000 kroner til en ny salongvogn fra finansminister Erling Sandberg, med tanke på å få bygget seg en enda finere salongvogn enn kongens opprinnelige vogn. For øvrig samtidig med 40 000 kroner til elgjakt.

"Flyplass" på Skaugumjordene

På jordene nedenfor Skaugum fikk Asker
sin "flyplass".
Visste du at Asker hadde egen "flyplass" under krigen. Da Rikskommisæren tok over Skaugum, hadde han mange ideer om ting han ville bygge. På jorde­ne foran ble det anlagt en flystripe. Det ble bygget vakttårn, en gedigen tennishall, og en bunker. Det underjordiske anlegget, et par hundre meter fra hovedhuset på Skaugum, inneholdt blant annet operasjonssal, kjøkken, oppholdsrom, soverom og rikelig med proviant.
Det ble også planlagt en underjordisk gang fra hovedhuset til bunkeren, men den ble aldcri ferdigstilt.

Asker fangeleir

Jansløkka skole (Foto: Asker
bibliotek/Jon Stenseng).
Jansløkka skole fikk under krigen uoffisielt navnet Asker fangeleir. Bakgrunnen til det var at slavearbeidere fra blant annet Tyskland og Kroatia.
Vi har intervjuet journalist Kine Thorsen, som for noen år siden møtte en av slavearbeiderne på Skaugum, da han kom på besøk.
Tyskernes opprinnelige plan er å innkvartere arbeiderne i en brakke, ikke langt fra byggeplassen. Men Terboven er lite lysten på å ha arbeidslaget camperende nær hovedhuset, og i august 1943 ber okkupasjonsmyndighetene Asker kommune om å finne et sted nær Skaugum egnet til innkvartering av «150 tyske og kroatiske byggearbeidere.»
Både tvangssendte arbeidere og de frivillige behandles som frie arbeidere. Uten­om arbeidstiden kan de bevege seg fritt. Den tyske vakten skal i første rekke for­hindre sabotasje på området. Så lenge arbeiderne følger reglementet og arbeider hardt, går det bra.
De fleste reiser tilbake til Kroatia sommeren 1944, og kommer ikke tilbake. Entreprenør Konrad Hitz klager på at han ikke har flere arbeidere til å utføre arbeidet. Februar 1945 gir han opp og overlater arbeidet, maskinene og de 13 siste arbeiderne til et an­net firma. En planlagt underjordisk tunnel mellom bunkeren og hovedhuset på Skaugum blir aldri ferdigstilt.
Ved freden i 1945 er det bare ti tvangsarbeidere fra Jugoslavia igjen i Asker. I september er Krsto Zoric igjen tilbake i gamlelandet.

Glad i filmstjerner

Filmstjernen Sonja Wigert var i en periode hyppig
gjest hos den tyske Rikskommisæren.
Det sies at Josef Terboven likte lite nordmennene. Men han var glad i kvinnlige skuespillere i Oslo. Spesielt viste han stor oppmerksomhet overfor Sonja Wigert.
Det var trolig for å redde faren fra tyskernes fangenskap på Grini at Sonja Wigert engasjerte seg i den norske motstandsbevegelsen fra 1941 og i 1942 lot seg rekruttere av den svenske etterretningen som spion, da hun innyndet seg hos ingen ringere enn den tyske rikskommisæren i Norge, Josef Terboven, for å få mest mulig informasjon, som også kunne hjelpe hennes lillebror og motstandsmann i Kompani Linge, Knut Wigert. Terboven lot seg sjarmere og rekrutterte henne for å spionere på svenskene. Det tyskerne ikke visste var at hun gjorde det med den svenske etterretningens velsignelse. Slik ble hun dobbeltagent under dekknavnet «Bill». Senere ble hun likevel regnet som landssviker.
Tyskerne avslørte imidlertid Wigert og iverksatte svertekampanjer som Wigert ikke lyktes å renvaske seg fra efter krigen. I 1942 begynte hun også å arbeide for USA gjennom en kontakt ved den amerikanske legasjon i Stockholm og tjente fra 1944 Office of Strategic Services (OSS), det senere CIA.
Hun døde i 1980 og omfanget av spioneringen ble ikke utdypet før 25 år sendere, da det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiver ble frigitt. Sonja Wigert 􀀄yttet ikke tilbake til Norge, og giftet seg i 1945 i Stockholm med den danske flyver Niels Viggo Halfdan de Meza von Holstein-Rathlou.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar